- Alucard — Episode 1
I det skyggefulle etterdønningen av en brutt pakt beveger en skikkelse kjent bare som Alucard seg gjennom en verden hvor avstand forveksles med sikkerhet, og hver gjeld inndrives i blod. Linjen er trukket—en grense som aldri bør krysses. Men noen har krysset den. Ikke ennå, advarselen runger, en hvisket trussel som henger i luften som røyk. Innkreveren har kommet, og oppgjøret er uunngåelig. Det som følger er ikke en forhandling, men en langsom, bevisst demontering av illusjonen om at man noensinne virkelig kan unnslippe det man skylder. Valpen—et symbol på uskyld eller kanskje en hån—er blitt lekt med lenge nok. Nå blir spillet dødelig.
Dialogen avslører en konfrontasjon uten forstillelse: en anerkjent gjeld, en krevd innkreving og en linje som ikke må krysses. Spenningen er håndgripelig, hvert ord et blad. "Du forveksler avstand med sikkerhet," sier innkreveren, og i det øyeblikket kollapser fornektelsens skjøre arkitektur. Svaret er instinktivt: "Hvis du gjør det, river jeg deg fra hverandre." Likevel møtes trusselen med en isende ro. "Nå er vi kvitt." Ordene lander som en dom. Det som ble tatt, er blitt returnert med samme mynt, og det som gjenstår, er etterlatt knust—et tomt skall av det som en gang var. Det siste spørsmålet, "Er du ferdig med å leke med valpen?" er ikke et spørsmål i det hele tatt, men et signal om at det virkelige arbeidet er i ferd med å begynne.
Dette er en historie om hevn og den uunngåelige tyngdekraften av forpliktelse. Alucard er ikke bare et navn, men en kraft—en innkrever som opererer utenfor nådens grenser. Verdenen er en av barske utvekslinger, hvor hver handling krever betaling, og hver krysset linje inviterer til utslettelse. Atmosfæren er tykk av frykt, den typen som setter seg i beinene før volden bryter ut. Det er ingen helter her, bare skyldnere og kreditorer, rovdyr og bytte. Og i sentrum en skikkelse som har ventet lenge nok, som har spilt spillet etter regler bare de forstår. Linjen er krysset. Gjelden forfaller. Og Alucard har kommet for å kreve inn.
- Alucard — Episode 2
En ung bygdejente ved navn Marta bringes til et stort ungarsk gods av faren sin, som svarer for hennes dyd og lydighet. Hun tas imot av Anna Drulia, en mangeårig tjener i Lady Elizabeths husstand, som beroliger den skremte nykommeren med at alle jenter sitter stille først, og at hun snart vil bli en dame. Huset er vakkert, været fint, og det å vente fremstilles som en dyd. Men porten slipper inn små prinser uten håp, og jentene må først gjøres til ordentlige damer før noe annet kan følge. Da Marta møter Ladyen selv, slipper det ut av henne at Elizabeth er vakker. Ladyen svarer at skjønnhet ikke duger alene — en dame må ha mange dyder. Marta syr, stopper lin, står tidlig opp, lager mat, steller dyr, leser litt og klager ikke. Hun er stille. Ingen beiler har gjort krav på henne. Faren sverger på at hun alltid har holdt seg hjemme og vil gjøre det som blir bedt om. Elizabeth befaler at hun installeres, og døren lukkes bak faren.
Innenfor begynner opplæringen. Anna lærer jentene å sitte, å tale, å holde hendene stille — og med tiden kaller folk det å være en dame. Noen egenskaper, bemerker Ladyen, kan ikke læres; de viser seg tidlig, eller de viser seg ikke i det hele tatt. En jente ved navn Clara roses for holdning og manerer. Et barn ved navn Margot nekter å spise og insisterer på at hun allerede spiste i går; hun får beskjed om at hun må spise nå og deretter gå til sengs som en god jente. Ladyens hår beundres, og hun takker beundreren. I mellomtiden forbereder en mann ved navn Frank seg på å ri før lyset svikter, selv om han er syk; han sier at osmanene ikke venter på at en mann blir frisk. En kvinne ved navn Anna venter på ham i Ungarn. Om natten mottar husstanden ingen gjester. Det blir ingen andre rett i kveld. Jentene sendes rett til rommene sine for å sove — mens Elizabeth Bathorys hus holder sine egne hungerer stille våkne.
- Alucard — Episode 3
Under et kapell hvor sollys faller på stein som ikke vil sprekke, messer en menighet av troende Kyrie; stemmene deres stiger og synker i en eldgammel bønn om nåde. De har ventet en evighet på et tegn—på en engel, på en hånd som stiger ned—men himmelen forblir taus. I den stillheten har de spist, men bare nok, og fødslene er fullført: syv totalt, fem døde, to overlevde. En avkom holder. Etter all denne tiden fortsetter de. Deres bønn er ikke en anmodning, men en anklage: hvis du ser dette og ikke gjør noe, er du grusom; hvis du ville stoppe det, men ikke kan, er du ikke allmektig; og hvis du ikke er der i det hele tatt, må vi gjøre det du ikke gjør. De fortsetter i din stillhet. Amen.
Inn i denne verden av ritualer og redsel ankommer Signora Alucard, en kvinne hvis navn alene forstyrrer luften. Hun reiser i vogn gjennom snø og Böhmen, bundet for Ungarn og et møte med Madame Bathory. Eskorten hennes, en mann sliten etter en vanskelig dag, betrakter henne med varsom nysgjerrighet. "Ser du alltid ut som om du lytter til noe ingen andre kan høre?" spør han. Hun er gjest hos Madonna Malaspina, som en gang tjente Vatikanet, og veien videre er lang. Nysgjerrighet, får hun vite, må brukes langsomt. Men Alucards nærvær rører ved noe—en bevissthet om at hun eksisterer, at hun er, at hun vet hun er. Verden rundt henne splintres i panikk kledd som utdanning, i varme som endrer karet og trykk som endrer strømmen. En ravn gripes. En kvinne venter. Og et sted under kapellet holder avkommet, mens de troende venter på en gud som kanskje aldri svarer. I stillheten vil de gjøre det som må gjøres.
- Alucard — Episode 4
I et stearinlysopplyst kammer, tykt av støv, alkymistiske damper og klirring fra instrumenter som kalibreres på nytt, tar en sliten mester og hans spektakulært inkompetente lærling imot en gjest: Leonora Malaspina, en tidligere arkivar ved Vatikanet hvis tro aldri har vaklet. Mesteren tester henne med en barnegåte — en gutt som påstår å ha løpt fra Praha til Roma på tretti minutter — for å bevise at tro har grenser, og at det hun ikke kan akseptere som barn, må hun konfrontere som kvinne. Han har allerede mistet sytten minutter på spørsmålene hennes, og han har ikke mer å spille bort.
Deres destinasjon er Madame Bathory, som han beskriver som gal, vakker, intelligent og fullstendig sinnssyk — en kvinne som ikke bare forvandler gutter til padder, men gjør jenter om til gjenstander: ringer, kammer, feminine ting som fortsatt puster hvis man kommer nær nok til å lytte. I motsetning til den gamle heksen fru Darvulia, som sulter seg til en dopet nittiåring, er Bathory noe verre enn en heks. Mesteren viser frem en enorm tann — bevis på nok en varulv, nok en lykantrop, nok en forbannet varulv — og ramser opp symptomene på forvandlingen: bredere kjeve, økt appetitt, nattlig uro. Det var dag, bemerker han, da skapningen drakk noe og forandret seg.
Midt i mesterens spiralformede gjentakelser — jeg eksisterer, jeg eksisterer, for mye i mitt sinn — iakttar lærlingen Stoker, og gjesten utforsker hvordan mesteren egentlig ser dem alle. Informasjon, insisterer han, er ubrukelig med mindre den kombineres riktig; man må vite for å kunne kjempe. For å holde en som Bathory nær, undrer han seg over om hun i det hele tatt er intelligent. Men Bathory var ikke dum — det er det uutholdelige. Galskap er lett, skjønnhet er lett; intelligens inne i galskapen er der naturen blir obskøn. Han høres nesten imponert ut. Imponert? Nei — forferdet, henrykt, irritert, faglig oppslukt. I morgen tidlig må de dra for å se den sinnssyke.
- Alucard — Episode 5
I en skyggefull verden hvor eldgamle manuskripter drukner og sjelens dypere sår nekter å lukke seg, befaler en streng mester sin unge lærling å forlate poesi og filosofi til fordel for en langt farligere disiplin: målingen av tiden selv. "Tiden er ikke en elv," advarer han. "Tiden er et sår som later som det gror, fordi mennesker er for dumme til å telle blodet ordentlig." Arbeidet deres er alvorlig, presist og ubarmhjertig — et ritual av disiplin designet ikke bare for å hindre dem i å gå seg vill, men for å hindre skogen i å sluke dem hele. Gutten må lære å stå på sitt, motstå kloringen på døren og ignorere den gamle mannens hån om feighet. Men den sanne prøven ligger bortenfor terskelen, i svartskogen hvor små fugler advares om å lukke øynene og små rever om å beholde navnene sine til morgenen. Når en skikkelse ved navn Markok forsvinner i de skogene, blir gutten avhørt med skremmende hastverk: Hvorfor gikk du nær det? Snakket noen til deg? Hvem er jeg? Spørsmålene visker ut grensen mellom minne og besettelse, identitet og illusjon. En kvinne ved navn Katarina dukker opp, og befalingen er alltid den samme: Ikke se. Likevel ser gutten. Han ser. Og noe ser ham tilbake. Mens vannet stiger og manuskriptene råtner, mens mesterens leksjoner blir grusommere og skogens kall blir søtere, må gutten bestemme om han skal adlyde reglene som holder ham menneskelig — eller svare de svarte trærne som kjenner navnet hans. Alucard er en hjemsøkende nedstigning til stedene hvor tiden blør, hvor fortiden nekter å forbli begravd, og hvor den eneste måten å overleve på er å huske hvem du er før skogen flyr.
- Alucard — Episode 6
I de skyggefulle korridorene i et forfallent gotisk herskapshus blir Samuel beordret av den gåtefulle Alucard til å grave en grav—ikke for en fallen fiende, men for Alucard selv. Ordren henger i den kalde luften som en forbannelse, for Baic, en slu motstander, nølte, hennes sanne begjær rettet mot Dawn. Men hvorfor? Spørsmålet gnager i Samuel mens han arbeider, jorden gir motvillig etter for spaden hans. De er fem, resonnerer han, selv om to bare er menn—neppe en hær. Likevel antyder Baics besettelse av Dawn en langt mørkere plan enn bare overlevelse. Kanskje var Dawn aldri grunnen til at hun døde. Kanskje er det grunnen til at hun vil reise seg.
Mens Samuel graver, øker hastverket. Han trenger en kjerre, en trillebår—hva som helst for å flytte det som må flyttes. Stokers ting er borte, bevoktet av den alltid årvåkne Darilia. Samuel sendes tilbake i herskapshusets dyp: andre etasje, østside, jentenes rom; en alicat i enden av vestfløyen. Han må bevege seg usett, for øyne er overalt. Et hetteglass presses i hendene hans. Drikk, og du vil dø likevel—ordene ekkoer med dyster profeti. Señor Lucrats navn hviskes som en bønn og en trussel. Så skjærer ropet gjennom mørket: Alucard er i fare. En annen ulv lurer ham i mørket.
Varme. Varme. Varme. Ordet pulserer som et hjerteslag mens Samuel kjemper mot tiden. Han finner Alucard, oppfordrer ham til å skynde seg, men noe er galt. Samuel, er du ok? Spørsmålet forblir ubesvart mens de forbereder flukten. Er de alle her? Nesten. Baic har ankommet. Så mangler vi bare én. Den siste brikken i dette marerittet er ennå ikke falt på plass, og daggryet—det aske-grå daggryet—venter ikke på noen. I denne verdenen av ulver og hetteglass, av graver gravd for de levende og de døde, viskes grensen mellom frelse og fortapelse ut, til bare blod gjenstår.
